Er det noe vi blir minnet på daglig i vårt virke,
er det at ingenting går av seg selv.
Alle må følges opp.
Strengt tatt burde vi hatt noen som fulgte opp oss selv også.
Derfor er mai så utrolig fascinerende og forfriskende,
som minner oss på at noen ting faktisk er utenfor vår kontroll.
Enten vi vil eller ikke.
Og nettopp dette, er jeg så umåtelig takknemlig for.
Har du tenkt på at det mange ting som fungerer uavhengig av deg?
Løvet spretter når treet finner det for godt, og temperaturen er passe.
Linerlen kommer tilbake, rett og slett fordi den har lyst.
Natten blir dag, og dagen blir natt.
Så du må passe på ALT, sier du?
Da må du ikke det likevel da.
Du må kanskje sørge for
rene bunadskjorter
ny-pressede korpsuniformer
at Noens dress ikke har krympet
flagg
paraplyer
og gnagsårplaster.
Men Mai går av seg selv.
Den 16. og 18.mai, foregår hverdagen stort sett som den pleier.
Men dagen i mellom ( jepp, den 17. for de som er kjappe),
skjer alt på magisk vis.
Folk stimler til byen (tidlig!), og stiller seg opp.
På samme plassen som ifjor.
For i år. Også.
Skjer det samme som i fjor.
Helt av seg selv. Tilsynelatende.
at hadde det ikke vært for et ukjent antall sjelers frivillighet, raushet og engasjement, hadde jo dagen vært som hvilken som helst annen dag.
Det er de samme menneskene som drar i gang pengeinnsamlinger, hjelpeaksjoner, vaffelsteking og dugnader.
Til dere; Respekt. Jeg er dessverre ikke laget for slikt.
Det er godt vi er forskjellige, og DET må feires..!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar