Klissete oppspinn eller en tradisjon vel verdt å legge inn i kalenderen?
Litt av begge kanskje, men det har vel aldri vært en uting å ta vare på hverandre eller gjøre noe ekstra for hverandre.
Hvis vi faktisk trenger en slik dag, for å minne oss på at vi skal tenke på hverandre, er ikke det litt trist egentlig?
Dette burde det vel vært automatikk i?
Det eneste som er litt dumt, er når man ikke har noen
som man kan vente blomster fra, forvente et fylt badekar
og fyr på peisen når man kommer hjem.
(Jeg mangler for øvrig også badekar OG peis).
Det viktigste er hverdagskjærligheten mener nå jeg.
Hjelper lite med sjokolade og blomster, én dag,
og verdenskrig dagen etter.
Da får det heller være.
Kan et kjærlighetsforhold vare evig?
Eller hvertfall en mannsalder..?
For noen kanskje. Med nok vilje så er det jo mulig...
Det har mange bevist før oss.
Men jeg lurer på hvor mye ofrer man av seg selv?
Eller er det med kjærlighetforhold som med andre ting:
Alt til sin tid?
Flest spørsmål, og svært få svar på denne jenta i dag :-)
Tilbake til hverdagskjærligheten...
Vær tålmodig med folk rundt deg...
...I køen på Rema...
...Hvis noen rapper en parkeringsplass rett foran nesen din...
...Hvis naboen har ved et uhell fått en skuffe snø over på din eiendom...
Gjør litt ekstra for dine nærmeste.
Når de fortjener det minst, og trenger det mest.
Kan verden bli et bedre sted da? Jeg tror det.
Og for oss som venter på noe fint...
...Vi venter ikke forgjeves... Jeg lover.
Peace&Love. Kristine
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar